I dag søndag 5. november 2023, i Bragernes Kirke, kom mange sammen for å markere Allehelgensdag – et kirkerom fylt til randen, hvor et fellesskap av sjeler samlet seg for å ære minnet av de som har forlatt denne jordiske tilværelsen. Det var en atmosfære som vibrerte av kollektivt savn og felles håp, en dypt menneskelig erfaring der stillheten og de tente lysenes flakking talte sterkere enn ord.
Musikk og salmer fyller luften og løfter åndene, og i hver melodi ligger det en stille erkjennelse av tapet, men også en feiring av de livene som har vært. I denne stund kommer jeg i hug Henning Kvitnes’ ord, “Jeg er bare en pilgrim på denne veien,” som en påminnelse om at vi alle er forbundet i denne reisen, ikke bare med dem vi har mistet, men også med hverandre.
I denne erkjennelsen, oppstår det en forståelse for livets sanne natur som en pilgrimsreise. Vi vandrer gjennom årstider og stormer, over høyder og gjennom daler, samler øyeblikk som perler på en snor. Henning Kvitnes’ ord kan synes å være en enkel metafor, men de gir dyptgående innsikt i den menneskelige tilstanden, en innsikt som ofte blir overskygget av hverdagens trivialiteter.
Vi er alle pilgrimmer, vandrende på en vei som er like gammel som menneskeheten selv. Veien kan være merket av de tusen fotspor av de som gikk foran oss, og våre egne skritt legger igjen spor for de som følger. Og mens vi vandrer, er det lett å miste synet av reisens natur i søken etter en bestemt destinasjon. Vi tenker på målene våre som faste punkter: en karriere, et hjem, en familie, en arv. Men i virkeligheten er disse stoppestedene bare midlertidige hvileplasser på en lang og svingete sti.
Allehelgensdag i Bragernes Kirke blir et øyeblikk hvor denne innsikten kommer til meg med stor tyngde. Vi står ansikt til ansikt med det faktum at hver eneste en vi har elsket og mistet også var en pilgrim på sin egen unike ferd. Deres reiser har formet våre, deres historier veves inn i våre egne, og deres ånd fortsetter å ledsage oss, akkurat som vår tro og våre minner er følgesvenner langs vår egen sti.
Kvitnes’ ord kan minne oss om at selv om vi har våre egne unike stier å følge, er ingen av oss virkelig alene på vår vandring. Vi krysser stier med andre, vi deler våre sanger og historier, våre sorger og våre gleder. Disse krysningspunktene er livets sanne skatter – øyeblikkene hvor våre liv rører ved andres og vi forstår at vi alle er del av noe større.
Som pilgrimmer på livets vei, er det vårt ansvar å ikke bare forberede oss på reisen selv, men også å bidra til veien for de som følger. Dette kan bety å plante trær som vil gi skygge langt etter vår tid, å bygge broer over hindringer vi har overvunnet, eller å sette ned varige merker av visdom som kan veilede de som kommer etter oss. Livets vei, med alle sine vendinger og mysterier, kan kanskje best navigeres med en dyp bevissthet om at målet ikke er det som venter ved enden av veien, men selve reisen og alt vi møter på vår vei.